Skrevet av Frank HesjedalSteve McCurry har for lengst rukket å bli et ikon innen fotografiet. Tradisjonen tro, var han da også en naturlig del av Nordic Light tidligere i år
Med bakgrunn fra filmstudier på Pennsylvania State University og jobb i avis, forlot McCurry USA i 1978 for å dra til India og fotografere og frilanse. Han hadde en koffert med klær og en annen med 250 ruller Kodachrome. Planen var å være der i seks uker, men seks uker ble raskt til to år. I 1979 besøkte han Pakistan og på grensen til Afghanistan møtte han noen flyktninger som smuglet han over til det urolige landet. Det var første gang han var i en krigssone. Han var engstelig, men kom seg gjennom de to ukene. Noen måneder senere invaderte Sovjet landet og McCurrys fotografier ble publisert i store magasiner og aviser. Han hadde fått seg et navn.
Bilder fra reisen til Afghanistan
The Afghan Girl
Steve McCurrys mest kjente bilde er utvilsomt The Afghan Girl. Det var på coveret av National Geographic i juni 1985, og har siden blitt kåret til det mest gjenkjennelige fotografiet i magasinets historie. Han fotograferte jenta da han jobbet med en historie langs den afghanske grensen til Pakistan i flyktningleiren Nasir Bagh. Flere millioner afghanere hadde flyktet til Pakistan etter at Sovjet invaderte landet. Jenta oppdaget han da han besøkte et klasserom på en jenteskole.
- Jeg visste med en gang at dette var en spesiell jente. Men hun var veldig beskjeden, så jeg begynte å fotografere de andre istedenfor. Hadde jeg fotografert henne først og hun ikke ønsket det, hadde jeg ødelagt en fantastisk mulighet. Jeg ville at hun skulle føle seg ekskludert, slik at hun fikk et sterkt ønske om å bli fotografert. Til slutt fotograferte jeg henne. Rundt ti eksponeringer ble det. Og jeg visste at om bildet var i fokus, ville dette bli veldig kraftfullt.
McCurry er ikke bekymret for at det ikoniske bildet overskygger mye av det andre, og ikke minst fantastiske, arbeidet han har gjort i årenes løp.
- Å ha et bilde som er verdsatt, elsket og respektert er en stor ting. Hvis det er det folk først tenker på når de hører mitt navn, er det helt ok.
Sharbat Gula var 12 år da hun ble fotografert. Hun var foreldreløs. Den gang var det ingen som visste hva jenta på fotografiet het. Hun ble bare kalt Afghan girl eller den afghanske Mona Lisa. I januar 2002 reiste Steve McCurry sammen med et team fra National Geographic tilbake til Pakistan og Afghanistan for å finne jenta. I Nasir Bagh viste de bildet av henne og spurte et uendelig antall personer om de kjente henne. En rekke personer forsøkte også å lure dem.
- Til slutt fant vi en mann som husket broren hennes. Noen dager senere fikk vi treffe Gulas bror. Øynene hans hadde den samme fargen, og vi var sikker på at vi var på rett spor. Etter forhandlinger med Gulas mann fikk vi endelig treffe henne. Jeg trodde jeg skulle få treffe den samme jenta, men nå var hun jo blitt en voksen dame.
Sharbat Gula husket godt den gang McCurry fotograferte henne 17 år tidligere. Og siden den gang hadde hun aldri blitt fotografert før Steve og hans team fant henne igjen.
- Det var virkelig spennende å treffe henne igjen. Jeg har alltid hatt en drøm om å finne henne, så når vi gjorde det, var det fantastisk. Og endelig kunne vi gjøre noe bra for henne, vi kunne hjelpe henne med å få et bedre liv.
I dag holder de kontakt sammen en gang i måneden. National Geographic holder også jevnlig kontakt med Sharbat Gula.
Fotografer kan gjøre en forandring
Hvert år reiser McCurry 8-9 måneder. Han jobber både på oppdrag og med egne prosjekter. Han har tro på at han kan gjøre en forandring, og at andre fotografer gjør det.
- Et hvert bidrag til bedre forståelse er en positiv ting. Fotografiet kan gjøre noe med opinionen. Det kan spille en rolle i å forbedre situasjonen i områder som er rammet av katastrofer. Journalister og fotografer forteller viktige historier om hva som skjer i for eksempel Syria, Libya og Egypt. Det er den viktige rollen vi har. Og den kan gjøre en forandring.
McCurry mener Dokumentarfotografiet er like betydningsfullt i dag som det var for 30-40 år siden.
- Sterke fotografiske arbeider vil alltid spille en viktig rolle.
Asia er et hjem for McCurry
McCurry elsker Asia. Få vestlige fotografer har reist like mye i land som for eksempel Kambodsja, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan. Han ser på kontinentet som sitt eget hjem. Det er en del av en verden han elsker, både den varierte kulturen og geografien.
- I Europa og USA er alt så homogent. Mens i Asia er det så mange forskjellige og unike kulturer. Og språk og arkitektur og klesdrakt. Dette stopper aldri å fascinere meg.
Som amerikaner som fotograferer i en ikke-vestlig kultur, har McCurry møtt på få problemer. Det har nok mye med god kjennskap til kulturen å gjøre. Og etter hvert erfaring. Men også noe naivitet.
- Personlig har jeg aldri hatt problemer. Men det har nok hendt en del ganger at oversetteren eller assistenten på steder som i Afghanistan, har fortalt folk at jeg er kanadisk, tyrkisk eller en annen nasjonalitet. Det er mange sterke og hatefulle holdninger mot amerikanere.
Det er reiselysten og nysgjerrigheten som førte til at McCurry ble fotograf. Og at han fremdeles reiser og utforsker like mye som han har gjort siden han første gang reiste til India.
- Jeg elsker å utforske andre kulturer. Jeg er fasinert av at vi alle er mennesker, men samtidig skiller oss fra hverandre på så mange måter. Jeg tror ikke det er noe som kan være viktigere i livet enn å se det mangfoldet av kulturer, geografi og landskap som man finner i verden. Det tar et helt liv å se alt. Hva kan være mer viktig enn å erfare planeten vi bor på?
Og det er selve nysgjerrigheten som ligger i bunn som den store inspirasjonskilden.
- Generelt sett er jeg inspirert av nysgjerrigheten. Å se nye ting inspirerer. Å se disse forskjellige kulturene for første gang inspirerer. Det er dette jeg vil kommentere som fotograf. Det er dette jeg vil dokumentere. Og ikke minst huske. Som fotograf vil jeg fange livet slik det spiller seg ut foran meg.
Glad det er slutt på film
Steve McCurry er kjent som en fargenes mester. Og etter hvert for sitt forhold til den legeandariske Kodak-filmen Kodachrome. Han fikk også æren av å skyte den siste rullen
Men i dag er han lykkelig for det digitale fotografiets inntog.
- Det digitale fotografiet er frigjørende. Jeg kan fotografere når det er mye mørkere, jeg kan stoppe bevegelser i dårlige lysforhold. I gamle dager med Kodachrome kunne man bruke 200 ISO. Når det ble for mørkt måtte stativet eller blitsen frem. I dag kan jeg fotografere når som helst. Håndholdt. Og for meg som elsker å jobbe i mørke og stemningsfulle omgivelser, er digitalt perfekt. For 5-10 år siden kunne man snakket om en fordel til analogt, men ikke i dag.
Til syvende og sist er det uansett historien som fortelles som er det viktige, og at håndverket holdet et visst nivå. I alle fall ifølge legenden Steve McCurry.
McCurrys hjemmeside
Med bakgrunn fra filmstudier på Pennsylvania State University og jobb i avis, forlot McCurry USA i 1978 for å dra til India og fotografere og frilanse. Han hadde en koffert med klær og en annen med 250 ruller Kodachrome. Planen var å være der i seks uker, men seks uker ble raskt til to år. I 1979 besøkte han Pakistan og på grensen til Afghanistan møtte han noen flyktninger som smuglet han over til det urolige landet. Det var første gang han var i en krigssone. Han var engstelig, men kom seg gjennom de to ukene. Noen måneder senere invaderte Sovjet landet og McCurrys fotografier ble publisert i store magasiner og aviser. Han hadde fått seg et navn.
Bilder fra reisen til Afghanistan
The Afghan Girl
Steve McCurrys mest kjente bilde er utvilsomt The Afghan Girl. Det var på coveret av National Geographic i juni 1985, og har siden blitt kåret til det mest gjenkjennelige fotografiet i magasinets historie. Han fotograferte jenta da han jobbet med en historie langs den afghanske grensen til Pakistan i flyktningleiren Nasir Bagh. Flere millioner afghanere hadde flyktet til Pakistan etter at Sovjet invaderte landet. Jenta oppdaget han da han besøkte et klasserom på en jenteskole.
- Jeg visste med en gang at dette var en spesiell jente. Men hun var veldig beskjeden, så jeg begynte å fotografere de andre istedenfor. Hadde jeg fotografert henne først og hun ikke ønsket det, hadde jeg ødelagt en fantastisk mulighet. Jeg ville at hun skulle føle seg ekskludert, slik at hun fikk et sterkt ønske om å bli fotografert. Til slutt fotograferte jeg henne. Rundt ti eksponeringer ble det. Og jeg visste at om bildet var i fokus, ville dette bli veldig kraftfullt.
McCurry er ikke bekymret for at det ikoniske bildet overskygger mye av det andre, og ikke minst fantastiske, arbeidet han har gjort i årenes løp.
- Å ha et bilde som er verdsatt, elsket og respektert er en stor ting. Hvis det er det folk først tenker på når de hører mitt navn, er det helt ok.
Sharbat Gula var 12 år da hun ble fotografert. Hun var foreldreløs. Den gang var det ingen som visste hva jenta på fotografiet het. Hun ble bare kalt Afghan girl eller den afghanske Mona Lisa. I januar 2002 reiste Steve McCurry sammen med et team fra National Geographic tilbake til Pakistan og Afghanistan for å finne jenta. I Nasir Bagh viste de bildet av henne og spurte et uendelig antall personer om de kjente henne. En rekke personer forsøkte også å lure dem.
- Til slutt fant vi en mann som husket broren hennes. Noen dager senere fikk vi treffe Gulas bror. Øynene hans hadde den samme fargen, og vi var sikker på at vi var på rett spor. Etter forhandlinger med Gulas mann fikk vi endelig treffe henne. Jeg trodde jeg skulle få treffe den samme jenta, men nå var hun jo blitt en voksen dame.
Sharbat Gula husket godt den gang McCurry fotograferte henne 17 år tidligere. Og siden den gang hadde hun aldri blitt fotografert før Steve og hans team fant henne igjen.
- Det var virkelig spennende å treffe henne igjen. Jeg har alltid hatt en drøm om å finne henne, så når vi gjorde det, var det fantastisk. Og endelig kunne vi gjøre noe bra for henne, vi kunne hjelpe henne med å få et bedre liv.
I dag holder de kontakt sammen en gang i måneden. National Geographic holder også jevnlig kontakt med Sharbat Gula.
Fotografer kan gjøre en forandring
Hvert år reiser McCurry 8-9 måneder. Han jobber både på oppdrag og med egne prosjekter. Han har tro på at han kan gjøre en forandring, og at andre fotografer gjør det.
- Et hvert bidrag til bedre forståelse er en positiv ting. Fotografiet kan gjøre noe med opinionen. Det kan spille en rolle i å forbedre situasjonen i områder som er rammet av katastrofer. Journalister og fotografer forteller viktige historier om hva som skjer i for eksempel Syria, Libya og Egypt. Det er den viktige rollen vi har. Og den kan gjøre en forandring.
McCurry mener Dokumentarfotografiet er like betydningsfullt i dag som det var for 30-40 år siden.
- Sterke fotografiske arbeider vil alltid spille en viktig rolle.
Asia er et hjem for McCurry
McCurry elsker Asia. Få vestlige fotografer har reist like mye i land som for eksempel Kambodsja, Nepal, India, Pakistan og Afghanistan. Han ser på kontinentet som sitt eget hjem. Det er en del av en verden han elsker, både den varierte kulturen og geografien.
- I Europa og USA er alt så homogent. Mens i Asia er det så mange forskjellige og unike kulturer. Og språk og arkitektur og klesdrakt. Dette stopper aldri å fascinere meg.
Som amerikaner som fotograferer i en ikke-vestlig kultur, har McCurry møtt på få problemer. Det har nok mye med god kjennskap til kulturen å gjøre. Og etter hvert erfaring. Men også noe naivitet.
- Personlig har jeg aldri hatt problemer. Men det har nok hendt en del ganger at oversetteren eller assistenten på steder som i Afghanistan, har fortalt folk at jeg er kanadisk, tyrkisk eller en annen nasjonalitet. Det er mange sterke og hatefulle holdninger mot amerikanere.
Det er reiselysten og nysgjerrigheten som førte til at McCurry ble fotograf. Og at han fremdeles reiser og utforsker like mye som han har gjort siden han første gang reiste til India.
- Jeg elsker å utforske andre kulturer. Jeg er fasinert av at vi alle er mennesker, men samtidig skiller oss fra hverandre på så mange måter. Jeg tror ikke det er noe som kan være viktigere i livet enn å se det mangfoldet av kulturer, geografi og landskap som man finner i verden. Det tar et helt liv å se alt. Hva kan være mer viktig enn å erfare planeten vi bor på?
Og det er selve nysgjerrigheten som ligger i bunn som den store inspirasjonskilden.
- Generelt sett er jeg inspirert av nysgjerrigheten. Å se nye ting inspirerer. Å se disse forskjellige kulturene for første gang inspirerer. Det er dette jeg vil kommentere som fotograf. Det er dette jeg vil dokumentere. Og ikke minst huske. Som fotograf vil jeg fange livet slik det spiller seg ut foran meg.
Glad det er slutt på film
Steve McCurry er kjent som en fargenes mester. Og etter hvert for sitt forhold til den legeandariske Kodak-filmen Kodachrome. Han fikk også æren av å skyte den siste rullen
Men i dag er han lykkelig for det digitale fotografiets inntog.
- Det digitale fotografiet er frigjørende. Jeg kan fotografere når det er mye mørkere, jeg kan stoppe bevegelser i dårlige lysforhold. I gamle dager med Kodachrome kunne man bruke 200 ISO. Når det ble for mørkt måtte stativet eller blitsen frem. I dag kan jeg fotografere når som helst. Håndholdt. Og for meg som elsker å jobbe i mørke og stemningsfulle omgivelser, er digitalt perfekt. For 5-10 år siden kunne man snakket om en fordel til analogt, men ikke i dag.
Til syvende og sist er det uansett historien som fortelles som er det viktige, og at håndverket holdet et visst nivå. I alle fall ifølge legenden Steve McCurry.
McCurrys hjemmeside
Steve McCurry
Frank Hesjedal
Afghan girl
Steve McCurry / Magnum Photos
Steve McCurry / Magnum Photos
Steve McCurry / Magnum Photos
Steve McCurry / Magnum Photos
Steve McCurry / Magnum Photos
