- Kan du ikke lytte oppriktig og være nær i et møte, begynner du å spille spill, og blir lett en tulling fanget i ironi. Et møte med Per Maning er ironiens motsats. Det er oppriktig ekte - godt nok til et bilde
om enn bare på netthinnen denne gangen.
- Hvis vi farer med tull, blir vi behandlet som tullinger. Når vi gir, får impulser og er levende i situasjonen, oppstår kontakt, og det blir det bilder av. Han ble nylig tildelt Fotografiprisen 2007 av Norske fagfotografers Fond, og Per Maning mellomlander kun hjemme i kunstnerboligen på Ekely, på vei fra et sted til et annet.
Prisen deles ut annen hvert år til en fotograf som i særdeles grad utmerker seg på en faglig og kreativ måte, og juryformann Erik Fuglseth berømmet Manings evne til å personlig tilnærme seg mennesker og dyr. Vi har sett det med kuene. Med apene. Og med mennene på Munch museet.
Men hva skjer så, når nettopp en slik relasjon oppstår under en mandags mellomlanding? Det hender i en liten time i hans atelier avslappet i en rufsete sofa med selen Oscar og labradoren Leos blikk bevart i rommet. Det finner sted en liten samtale om det å være til i en samtale.
Øyeblikks vending
- Møtet her og nå er unikt. Og jo bedre vi er til å lytte og forstå nå, jo ærligere blir dette møtet. Du blir bare virkelig gjennom meg - og visa versa. Hvis jeg ikke bringer frem det beste i deg, går det jo utover meg selv, sier Per Maning. Han ser i øyet. Han lener seg frem og det er som om han anerkjenner situasjonen og går bevisst inn i den med en tanke.
- Jeg er ikke en sånn som alltid går rundt med kamera og knipser, men jeg trer inn i det som opptar meg, der jeg gjenkjenner noe og finner noe jeg vil utforske. Det handler om å ivareta et møte, sier Maning og venter på innspill. Dette blir altså ingen monolog. Vi er to mennesker i et rom og mellom mennesker oppstår alltid noe.
Selvfravikelig humor
- Jeg liker ikke ironi. Det er avsporinger som hindrer oss fra å være til stede. Det er et filter som gjør at vi unngår å se. Som et levende menneske som søker levende øyeblikk, kan jeg ikke finte unna. Vi velger våre liv og for meg består valgene i å følge impulser. Per Maning har valgt sitt kunstnerliv, og prisen fra Norske fagfotografers Fond kom overraskende på ham, fra en fagverden han ikke kjenner så godt. Men han tror den henger høyt, og han innrømmer at pengepremien kommer godt med, for det tar tid å bli kjent med dyr og seg selv.
- Jeg ønsker å utvikle meg videre som menneske hele tiden, og det gjør jeg gjennom å lese signaler, enten det er fra mennesker eller dyr. Dyr har andre systemer av signaler, og vi mennesker er litt mer avslepne, litt smartere men alt jeg leser er personlig erfaring. Det er dette jeg bruker, og det er vel sånn jeg blir personlig, reflekterer han. Per Maning ser på pennen som noterer. Et spinkelt forsøk på å lirke noen tips ut av stallen, knuser som fordommene om den selvsentrerte kunstner.
- Kameraet er jo ikke viktig. Det er kun et verktøy som pennen din. Det handler ikke om noe annet enn oppriktighet. Når du forstår hvor viktig holdningen er, når du våger å overraske og se etter nye ting ved et menneske, da har du et godt møte og muligheten for et godt bilde.
Famle med følelser
- Jeg vet ikke hva det er med norske menn og følelser, men vi har en jobb å gjøre. Forskjellen på jenter og gutter er ikke så stor i vårt samfunn. Norge topper listen over menn og selvmord rett etter Ungarn, og det tror jeg skjer fordi vi ikke kan snakke om følelser, sier Maning som ikke er redd for å vise seg selv. Men som han selv sier, identifiserer man seg selv og bekrefter seg selv gjennom andre mennesker. Slik oppstår både livet og kunsten. Og dagens mangfoldige kunstliv åpner nye dører til å se seg selv i. Maning applauderer.
- Kunstrommet i dag rommer så mange uttrykk, og det gir frihet. Det handler ikke om å være best, men om å være ekte. Det er uinteressant om noe er flott eller perfekt, for det handler om å kunne berøre gjennom å gi liv. Samtidskunsten frigjør mange mennesker, sier Per Maning. Men enkelte bilder forblir bare fine, pene eller kjedelige. Maning trekker øynene sammen.
- Bilder av mennesker kan bli bilder av bilder, bilder av roller utenpå maskene, og det er kjedelig som et bilde av en kunstner for eksempel Bildet vi sitter i er et bilde av et møte.
Se og bli sett
Per Maning er selv til stede i bildene sine, og det er viktig for ham som for mennesker flest å bli anerkjent. Men av og til må han skjerme seg for inntrykk, for å kunne jobbe med sitt eget uttrykk.
- Når jeg at jeg er i ferd med å fylles opp, må jeg stenge litt av, for å kunne være fokusert. Et slikt filter er viktig. Å skape er å se, men jeg gjør hele tiden mine valg og søker nytt liv, for det er det som beriker mitt eget, sier Maning som etter flere år med fokus på video, nå ønsker å fotografere igjen.
- Jeg vil jobbe digitalt nå, og da trenger jeg tid til å finne igjen formatet og optikken min. Det skal få lov til å modnes nå.
- Jeg vil alltid være opptatt av menneskets trang til å uttrykke seg, avslutter Per Maning, og røper vage planer om et nytt videoprosjekt også, men akkurat nå, i dette øyeblikket er han her i sofaen. Og kanskje er det nettopp derfor selen Oscar ser så tillitsfull ut. Kanskje er det nettopp derfor han kan kommunisere med kuer og får menn til å snakke om følelser. Han ser i øyet. To bilder er skapt, og du kan velge selv hvilket du vil se: Et bilde av en kunstner hedret med Fotografiprisen 2007 - eller et bilde av en liten time i en samtale om det å være til.
- Hvis vi farer med tull, blir vi behandlet som tullinger. Når vi gir, får impulser og er levende i situasjonen, oppstår kontakt, og det blir det bilder av. Han ble nylig tildelt Fotografiprisen 2007 av Norske fagfotografers Fond, og Per Maning mellomlander kun hjemme i kunstnerboligen på Ekely, på vei fra et sted til et annet.
Prisen deles ut annen hvert år til en fotograf som i særdeles grad utmerker seg på en faglig og kreativ måte, og juryformann Erik Fuglseth berømmet Manings evne til å personlig tilnærme seg mennesker og dyr. Vi har sett det med kuene. Med apene. Og med mennene på Munch museet.
Men hva skjer så, når nettopp en slik relasjon oppstår under en mandags mellomlanding? Det hender i en liten time i hans atelier avslappet i en rufsete sofa med selen Oscar og labradoren Leos blikk bevart i rommet. Det finner sted en liten samtale om det å være til i en samtale.
Øyeblikks vending
- Møtet her og nå er unikt. Og jo bedre vi er til å lytte og forstå nå, jo ærligere blir dette møtet. Du blir bare virkelig gjennom meg - og visa versa. Hvis jeg ikke bringer frem det beste i deg, går det jo utover meg selv, sier Per Maning. Han ser i øyet. Han lener seg frem og det er som om han anerkjenner situasjonen og går bevisst inn i den med en tanke.
- Jeg er ikke en sånn som alltid går rundt med kamera og knipser, men jeg trer inn i det som opptar meg, der jeg gjenkjenner noe og finner noe jeg vil utforske. Det handler om å ivareta et møte, sier Maning og venter på innspill. Dette blir altså ingen monolog. Vi er to mennesker i et rom og mellom mennesker oppstår alltid noe.
Selvfravikelig humor
- Jeg liker ikke ironi. Det er avsporinger som hindrer oss fra å være til stede. Det er et filter som gjør at vi unngår å se. Som et levende menneske som søker levende øyeblikk, kan jeg ikke finte unna. Vi velger våre liv og for meg består valgene i å følge impulser. Per Maning har valgt sitt kunstnerliv, og prisen fra Norske fagfotografers Fond kom overraskende på ham, fra en fagverden han ikke kjenner så godt. Men han tror den henger høyt, og han innrømmer at pengepremien kommer godt med, for det tar tid å bli kjent med dyr og seg selv.
- Jeg ønsker å utvikle meg videre som menneske hele tiden, og det gjør jeg gjennom å lese signaler, enten det er fra mennesker eller dyr. Dyr har andre systemer av signaler, og vi mennesker er litt mer avslepne, litt smartere men alt jeg leser er personlig erfaring. Det er dette jeg bruker, og det er vel sånn jeg blir personlig, reflekterer han. Per Maning ser på pennen som noterer. Et spinkelt forsøk på å lirke noen tips ut av stallen, knuser som fordommene om den selvsentrerte kunstner.
- Kameraet er jo ikke viktig. Det er kun et verktøy som pennen din. Det handler ikke om noe annet enn oppriktighet. Når du forstår hvor viktig holdningen er, når du våger å overraske og se etter nye ting ved et menneske, da har du et godt møte og muligheten for et godt bilde.
Famle med følelser
- Jeg vet ikke hva det er med norske menn og følelser, men vi har en jobb å gjøre. Forskjellen på jenter og gutter er ikke så stor i vårt samfunn. Norge topper listen over menn og selvmord rett etter Ungarn, og det tror jeg skjer fordi vi ikke kan snakke om følelser, sier Maning som ikke er redd for å vise seg selv. Men som han selv sier, identifiserer man seg selv og bekrefter seg selv gjennom andre mennesker. Slik oppstår både livet og kunsten. Og dagens mangfoldige kunstliv åpner nye dører til å se seg selv i. Maning applauderer.
- Kunstrommet i dag rommer så mange uttrykk, og det gir frihet. Det handler ikke om å være best, men om å være ekte. Det er uinteressant om noe er flott eller perfekt, for det handler om å kunne berøre gjennom å gi liv. Samtidskunsten frigjør mange mennesker, sier Per Maning. Men enkelte bilder forblir bare fine, pene eller kjedelige. Maning trekker øynene sammen.
- Bilder av mennesker kan bli bilder av bilder, bilder av roller utenpå maskene, og det er kjedelig som et bilde av en kunstner for eksempel Bildet vi sitter i er et bilde av et møte.
Se og bli sett
Per Maning er selv til stede i bildene sine, og det er viktig for ham som for mennesker flest å bli anerkjent. Men av og til må han skjerme seg for inntrykk, for å kunne jobbe med sitt eget uttrykk.
- Når jeg at jeg er i ferd med å fylles opp, må jeg stenge litt av, for å kunne være fokusert. Et slikt filter er viktig. Å skape er å se, men jeg gjør hele tiden mine valg og søker nytt liv, for det er det som beriker mitt eget, sier Maning som etter flere år med fokus på video, nå ønsker å fotografere igjen.
- Jeg vil jobbe digitalt nå, og da trenger jeg tid til å finne igjen formatet og optikken min. Det skal få lov til å modnes nå.
- Jeg vil alltid være opptatt av menneskets trang til å uttrykke seg, avslutter Per Maning, og røper vage planer om et nytt videoprosjekt også, men akkurat nå, i dette øyeblikket er han her i sofaen. Og kanskje er det nettopp derfor selen Oscar ser så tillitsfull ut. Kanskje er det nettopp derfor han kan kommunisere med kuer og får menn til å snakke om følelser. Han ser i øyet. To bilder er skapt, og du kan velge selv hvilket du vil se: Et bilde av en kunstner hedret med Fotografiprisen 2007 - eller et bilde av en liten time i en samtale om det å være til.
Per og Anne-Ka Maning, 1989
Robert Meyer
Oscar
Per Maning
